Domkirkevokterne

Publisert: 3. Jun 2014 | Kategori: Historier

Siden 1869 har Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider satt sin ære i å holde nasjonalhelligdommen i god stand. De kjenner den gamle steinbygningens irrganger bedre enn de fleste, og vet at det ikke bare er konger, prester og helgener forunt å få en plass på domkirkens fasade.

Hvis du står midt i kirkerommet i Nidarosdomen klokken seks en ettermiddag når sommersola står tindrende utenfor vestfronten, da gløder rosevinduet mot deg. Da er dette et av de mest storslåtte rommene i hele kongeriket. Det synes i alle fall Steinar Bjerkestrand, direktør for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR). Med sin stab av glassmestere, smeder, snekkere, murere, gipsmakere og steinhuggere har han ansvar for at rosevinduet og hele resten av den monumentale steinbygningen beholder sin prakt. Han er ydmyk for oppgaven, stolt av tradisjonen og overbevist om at han jobber med noen av de beste håndverkerne i hele landet.

HELLIGDOMMENS HEMMELIGHETER

Håndverkerne i NDR kjenner til alle kriker og kroker i den gamle kirken. De beveger seg langs smale korridorer inne i murhvelvet, inn i de mange små kapellene og bønnerommene som ligger godt gjemt høyt over byen. Omtrent hvert femte år klatrer de opp den innvendige stigen i spiret, den som går nesten helt opp til toppen. De åpner luka og får den mest fantastiske utsikten over byen og Trondheimsfjorden før de kliver ut og sjekker at alt er som det skal være med kula og korset høyt der oppe. De kryper ned i alle gravkjellerne for å passe på at alt er i orden, og inn til den innerste kjelleren under oktogonen, hvor man tror at Olav den hellige kan være gravlagt – og hvor det hver eneste olsoknatt dukker opp en frisk, rød rose. Ingen vet hvordan den kommer seg dit.

De ansatte i NDR er nok også de som kjenner mytene rundt domkirken aller best. Steinar Bjerkestrand kan fortelle noen av dem, enkelte av steinhuggerne kan holde på i timevis. De vet at skulpturen av Olav Tryggvason har Fridtjof Nansen sitt ansikt, og at erkeengelen Michael, som er plassert helt øverst på det ene vestfronttårnet, har fått ansiktet til Bob Dylan fordi billedhugger Kristoffer Leirdal var Bob Dylan-fan. De kan vise deg den lille mureren som sitter ganske godt gjemt i søndre vestfronttårn med en murstein i den ene hånden og en murskje i den andre. Historien sier at den dagen Nidaros domkirke er helt ferdig går verden under – men siden den lille mureren er hugd i stein vil de aldri få på plass den aller siste steinen. Hvis du er heldig vil de kanskje også peke ut en liten engel som visstnok har ansiktet til en av Trondheims løse fugler – en hyggelig dame som en steinhugger hadde et godt forhold til en gang på 1920-tallet, og som han forærte en plass på domkirkens fasade.

I TAKT MED NASJONENS HISTORIE

Nidarosdomen er full av myter og historier, men mer enn noe annet forteller denne bygningen historien om Norge. Dette er noe av det Steinar Bjerkestrand er aller mest opptatt av i sin jobb.

Bidrag i 143 år

SpareBank 1 SMNs gavetradisjon illustreres best gjennom vårt arbeid for Nidarosdomen, som har fått bidrag fra banken i 143 år. Mellom grunnlov og unionsoppløsning finnes det knapt noe sterkere nasjonalt symbol.

– Nidarosdomen har fra gammelt av vært et slags symbol på Norge som nasjon. Gjennom gode og onde dager har den fulgt dette folket, helt fra Olav den hellige og frem til i dag. Når jeg ser hvordan Nidarosdomens historie har bølget fremover sammen med Norges historie blir jeg ekstra stolt over jobben min. Noen ganger har man hatt mulighet til å restaurere og bygge opp, andre ganger har ruinene stått der og skreket ut at nå er det trasige tider i Norge.

NDR ble grunnlagt i 1869 og er dermed en institusjon som begynner å nærme seg 150 år. De som bestemte på den tiden var klar over bygningens lange og stolte historie, og i nasjonalromantikkens høyalder ble dette ett av flere objekter de ønsket å ta vare på for å etablere Norge som nasjon på nytt. Det var mye å ta tak i, store deler av kirken lå i ruiner, og håndverkermiljøet i bygghytta måtte etableres på nytt. – På det meste har det vært 130 håndverkere i sving. I dag er vi 30, og det er et minimum for å kunne vedlikeholde så store steinbygninger fra middelalderen.

Hva har forandret seg siden 1869?

– De økonomiske vilkårene har endret seg veldig. I utgangspunktet var dette et samarbeid mellom Stortinget og sterke krefter i Trondheim som ville at domkirken skulle bygges opp. Det hører med til historien at allerede fra 1871, to år etter at man bestemte seg for å gjenoppbygge Nidarosdomen, kom Trondhjems Sparebank inn i bildet, og det var lenge et spleiselag mellom Trondhjems Sparebank og Stortinget. Sparebanken sto for halvparten av kostnadene med restaureringen til langt inn på 1930-tallet. Uten sterke krefter og bevisste mennesker i forretningsstanden og bankvirksomheten i Trondheim, hadde det ikke blitt noe av restaureringen i det hele tatt. Faktisk var det i sin tid en forutsetning fra Stortinget at private tilskudd var til stede for at de skulle bevilge sin del av støtten. I våre dager er det Stortinget som bevilger mesteparten, og så tjener institusjonen en god del penger selv gjennom utleie av lokaler og turistvirksomhet. Men fortsatt bidrar gode krefter i forbindelse med små og store restaureringsprosjekter.

KRONINGSKIRKE OG SIGNINGSKATEDRAL

I jubileumsåret for grunnloven er det nok ekstra stas å jobbe i domkirken. Nidarosdomen er det eneste bygget som er nevnt eksplisitt i grunnloven fra 1814 – beskrevet som landets kroningskirke. I 1908 gikk kongene bort fra tradisjonen med kroning og denne paragrafen ble fjernet, men Nidarosdomen er fortsatt signingskirke, og i så måte har den opprettholdt sin betydning helt frem til våre dager.

Steinar har ikke vært direktør ved NDR i mer enn tre år, men i forbindelse med signingen i 1991 var han innleid som spesialkonsulent. Etter et hektisk og omfattende forberedelsesarbeid ble dette et stort nasjonalt øyeblikk hvor katedralen viste seg fra sin beste side på alle måter, og det er noe av det mest spektakulære han har opplevd i sin tid i Nidarosdomen. – Men de små øyeblikkene er nesten like ubeskrivelige. Som når jeg kommer inn i Olavskapellet i søndre tverrskip og ser de flotte glassmaleriene som lyser mot meg. Et rom som ble bygget på slutten av 1100-tallet. Her har det gått folk ut og inn i mer enn 800 år. Det å stå der i døren og fornemme dette, det er sånne øyeblikk som får meg til å føle meg som en del av noe som er større enn meg selv.