Livet er for kort til å bare ha det greit

Publisert: 3. Jun 2014 | Kategori: Historier

Hvis følelsene ikke er sterke nok, stiller Charlotte Audestad seg ytterst på kanten av stupet. Der finner hun materiale til låtene sine, og uforutsigbarheten hun trenger for å ha det bra.

Charlotte Audestad har nettopp kommet tilbake til Trondheim etter ti dager i Parr Street Studios i Liverpool. Ti dager i en boble hvor alt har handlet om musikk. Lange dager i studio og rolige kvelder med vin og prat. Ti dager som kanskje tilfører andreplata hennes det som skal til for at hun får den radiolistinga hun drømmer om og den mottakelsen hun håper på. For andre gang blottstiller hun sitt eget liv i poetiske vendinger og musikalsk innpakning. Skjønt, i det siste har hun begynt å involvere seg enda litt mer i andre folks små og store problemer. Det blir slitsomt hvis hun skal være nødt til å gjennomgå alle krisene selv, bare for å få nok låter til et helt album.

EGENTERAPI

– Så det er farlig å gå på kaffedate med Charlotte Audestad, sier hun og bryter ut i latter. Men det er det selvfølgelig ikke, legger hun kjapt til. Det er bare sånn at hvis noen har opplevd noe interessant, gjerne noe problematisk, eller hvis hun hører en setning som beskriver noe på en poetisk måte, da er hun fort i gang. Da vokser det frem en historie, en tekst og en låt. – Jeg er veldig tekstfokusert. Det er alltid tekstene som er det viktigste i musikken min, forteller hun. Og den som har hørt debutplata På feil si av vei’n som kom ut i mars i fjor, skjønner hva hun mener.

Jeg hadde ingen planer om å gi ut plate

Det er sårt og nakent, ærlig og direkte, med overraskende vendinger som kan få deg til å le – eller grine. Hun kaller seg en singer-songwriter med et annerledes uttrykk, og er opptatt av at tekstene alltid skal komme best mulig fram. Derfor er hun så lykkelig for å jobbe med produsent Jostein Ansnes, som hun mener får frem det beste i hver enkelt låt. – Jeg stoler hundre prosent på han. Det er så behagelig!

ÅPEN SCENE

Opprinnelig var Charlottes musikk bare egenterapi. Hun bodde i Oslo og jobbet i barnevernet, på et ungdomshjem hvor hun bodde sammen med ungdommene i tre dager før hun hadde ei uke fri. Det var tungt og heftig og veldig givende, men det fikk henne også til å føle seg hjelpeløs. Hun så at hun ikke kunne utrette de miraklene hun så gjerne ville. – Jeg hadde ingen planer om å gi ut plate. Men jeg skrev låter for å få utløp for tankene mine, og begynte etter hvert å fremføre dem på sånne åpen scene-arrangement. En kveld var det en musiker som kom bort til meg og sa at dette måtte jeg bare få ut på plate.

Program for unge talenter

Tæl er SpareBank 1 SMN sitt stipendprogram for unge talenter. Tæl handler om å ha mot til å gjøre noe du egentlig ikke tør. Å ville det ingen andre makter. Charlotte Audestad er et slikt talent.

GODE RÅD

Den direkte henvendelsen fikk Charlotte til å begynne å tenke, og i ei av friukene sine bestemte hun seg for å satse på musikken. Spare nok penger til å gi ut plate selv, skrive noen ekstra låter og så bare kjøre på. – Jeg har lyst til å gjøre noe som betyr noe for andre mennesker, og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne gjøre det gjennom å skrive tekster. I jobben min opplevde jeg mye frustrasjon over å ikke få til å gjøre en forskjell, forteller hun.

Det ble plateutgivelse, og ganske kort tid etter ble det også retur til gamlebyen. For igjen kom det noen bort til henne etter en konsert, med gode råd som hun syntes det var verdt å lytte til. – Jeg hadde akkurat gjort ferdig plata og spilte på et event her i Trondheim. Der var det en som kom bort til meg og sa: du som skriver på trøndersk og forteller de historiene der, du må flytte hjem! Og jeg tenkte at ja, det må jeg kanskje. Jeg pakket sammen sakene mine, flyttet inn i en leilighet på Bakklandet, og siden den gang har jeg kunnet leve av musikken. Det var jo litt komisk, for bare to uker tidligere hadde jeg sagt at jeg hadde det så bra i Oslo at jeg aldri kom til å flytte derfra, ler Charlotte.

TRONDHEIM OG HITRA

Hvorfor var det så viktig å flytte hjem? – Jeg tror det er best å starte på noe der du er mest hjemme. For meg er det i Trondheim. Så kan sirkelen bli større og større etter hvert. Det er ingen grunn til at ikke folk fra andre steder skal like musikken min, men i Oslo ble det litt sånn at trøndersk var så søtt og sjarmerende. Etter at jeg hadde holdt min første konsert i Trondheim, på Antikvariatet, kjente jeg bare at nå skjedde det noe helt spesielt. Det er noe med at man snakker samme språk – bokstavelig talt. Man skjønner hverandre. Så nå er det min misjon å få alle til å forstå at inni oss er vi alle trøndere, ha ha! Kong Harald har en gang sagt at han også er skaptrønder, så da er det sant! Trondheim er hjemme, men hjemme er også Hitra, hvor hun vokste opp.

Hun mener det er et oppbrukt poeng å snakke om hva som fantes i drikkevannet der ute da Margaret Berger, Anders Jektvik, Therese Ulvan og Charlotte selv vokste opp. Men hun snakker gjerne om en trygg, god og behagelig vanlig oppvekst i fjæresteinene. – Hitra er et fristed for meg. Jeg kommer nok ikke til å flytte tilbake, men jeg kommer alltid til å dra dit, forteller hun. Nå setter hun mye større pris på naturen og omgivelsene enn hun gjorde da hun bodde der. Hun har til og med kjøpt seg kajakk for å ha liggende der ute. – Jeg reiser hjem til Trondheim, og så reiser jeg hjem til mamma. Jeg og søstra mi var sjuende generasjon som vokste opp i det huset, så selve plassen betyr mye for meg. Og det er godt å komme hjem til mamma og pappa.

Foreldrene mine har aldri pushet meg til noen ting, men støttet meg i de valgene jeg har tatt. De hadde ikke hørt meg synge ordentlig før jeg var med på UKM som 18-åring. Nå er de et sikkerhetsnett som gjør at jeg tør å stille meg ytterst på stupet og satse på uforutsigbarheten. Følg hjertet, er det de har oppdratt meg til. Jeg håper at jeg greier å være like raus hvis jeg noen gang får barn selv.

INN I MØRKET OG FREM I LYSET

Den første plata fikk god mottakelse, og nå gjør hun det altså igjen. Går inn i de mørkeste krokene, finner historier og henter dem frem i lyset. Hun skriver best når hun er langt nede. Det er da man tør å gå ordentlig inn i seg selv, mener hun. – Jeg sitter ikke og skriver tekster hver eneste dag, så jeg måtte pushe meg selv litt da det nærmet seg den datoen vi skulle gå i studio. Tenkte at jeg måtte utsette meg selv for fare, for det var på tide å føle noe, sier hun og ler.

Føler du deg avkledd i låtene dine?

– Ja. Det er flere ganger jeg har tenkt: tør jeg egentlig å synge dette her? Men så tør jeg det, fordi det er ting der som jeg synes er viktig å si. For eksempel låta «50 kvadrat» som var med på den første plata, den handler om et forhold jeg aldri skulle ha vært i. Det blir jo veldig nært. Men hvis det betyr noe for noen andre at jeg synger om det å dele seng med noen, men ligge der helt alene – hvorfor skal jeg dekke over det da? Jeg tenker at hvis det å lage låter er et oppdrag, da må jeg gjøre det ordentlig. Og hvis jeg skriver om noe jeg har følt på kroppen, da blir det de beste tekstene. Blir det mindre skummelt å utlevere seg selv etter hvert? – Nei, heller tvert imot. Det blir mer og mer skummelt. Før hadde jeg ingenting å tape. Nå tenker jeg at folk tror de kjenner meg og lurer på hva jeg skal komme med denne gangen. Men det er kanskje bare noe jeg tror.

Blir den nye plata annerledes på noen måte?

– Tja, det er jo alltid noen som liker førsteplata best. Og det er noe jomfruelig over en debutplate. Man vet ikke hva man går til når man går i studio. Denne gangen er det mer lave skuldre, forteller hun. Soundet blir nok litt annerledes med ny produsent og andre musikere. Men det viktigste for Charlotte er at tekstene fortsatt er i sentrum. Hun nevner Melissa Horn og Lars Winnerbäck som musikalske og tekstmessige forbilder. Men hos Charlotte er det i tillegg til det dype, alvorstunge en snert som hun mener like gjerne kan komme fra en bakgrunn som revyartist.

Du finner inspirasjon i det som er vanskelig, men hva får det til å gå i stå hos deg?

– Å, det skal jeg si deg! Den nye plata mi heter Livet er for kort til å bare ha det greit. Det jeg mener er at så altfor mange slår seg til ro med å ha det «greit». Du spør folk hvordan det går på jobben, og de svarer «greit». De har det «greit» i ekteskapet sitt, i livet sitt. Kan du tenke deg noe verre? For meg som låtskriver er det min verste fiende. Hvis jeg har det «greit» da føler jeg ingen ting, da. Jeg vil heller være enten helt på topp eller helt på bånn. Når jeg har det «helt greit», da begynner jeg å skrive låter om været. Det er noen låter om været på den nye plata, ha ha. Men det er mange som handler om kjærlighet også!