Poppelopper i blodet

Publisert: 3. Jun 2014 | Kategori: Historier

I 30 år har Poppeloppeteateret i Molde gitt barn muligheten til å skinne på en scene. De lærer hvor høyt de må snakke, hvor fint de kan synge, hvor herlig det er med applaus – og hvor utrolig mye arbeid som ligger bak en suksess.

23. mars i år sto Vida Hugodotter Pilskog på scenen med Poppeloppeteateret for aller siste gang. Snart 13 år og allerede pensjonist. For slik er det for poppeloppene i Molde. De kan jobbe, slite, leke, øve, synge, kose seg og sole seg i glansen til de slutter på barneskolen. Så må de la noen andre barn få slippe til. Og andre voksne – for slik er det også for poppeloppene i Molde.

Når vi kommer til innspurtsukene skal alt stemme

Ett barn må ha med seg én voksen inn i teatergruppa, og de voksne må bidra med like stor innsats som barna – om ikke enda større. De må instruere, spille i band, snekre kulisser, sy kostymer og ordne med økonomi eller rundstykker til sultne skuespillere hver mandag. Alt er foreldredrevet, med gode rutiner for overlapping og overlevering av organisasjon og tradisjon. Det snakkes om «poppeloppesjel» og «poppeloppeånd». Det er tidkrevende og arbeidsomt, men det er mye som tyder på at det er noe av det mest givende både barn og voksne kan bruke tida si på.

POPULÆRE POPPELOPPER

Det er rift om plassene i Poppeloppeteateret, og mange må søke flere ganger før de blir tatt opp. Det er aldri veldig mange som slutter samtidig. Som oftest er det bare 4-6 ledige plasser ved hvert opptak – og gjerne 30 søkere. Gruppa består av 25 barn fra 3. til 7. klasse og 25 voksne. Skal en familie ha med to barn samtidig må de stille med to voksne. Har de tre barn som vil stå på scenen må gjerne besteforeldrene på banen. De voksne trenger ikke å ha teaterbakgrunn, men de må stille med en god dose arbeidslyst og skapertrang.

Vida har sendt stafettpinnen videre til lillebroren sin – så faren hennes, som har spilt gitar i bandet de to årene Vida har vært med, må belage seg på teaterøvelse hver mandag i noen år til. Vida er glad for at hun får fortsette å følge poppeloppene fra sidelinja – og hun vet hvor morsomt det blir for lillebror å få være med på en fritidsaktivitet sammen med pappa. Men hva skal hun selv finne på? Hun kjenner på savnet allerede. Det er trist og litt merkelig, forteller hun. Hvorfor er det så gøy å være poppeloppe? – Du får masse nye venner. Og du øver mye frem mot forestilling – det er gøy. Og så er det så morsomt når du endelig får til stykket og står der og skal fremføre det for publikum!

I år spilte Vida Birte Blyant i stykket Snøhvit og de syv Hiphopdvergene. Dette var hennes andre forestilling – i fjor var hun mauren Mauriana i Mauritzog den store barnålkrigen – og den første og eneste gangen hun fikk lov til å sprute med champagne etter teppefall på premieren. En fast tradisjon, et pensjonistpriviliegium, og et høydepunkt Vida trekker frem som noe av det morsomste hun kan komme på. – Vi fikk ikke lov til å sprute på noen da, men det var skikkelig gøy likevel! Etter en slitsom innspurtsuke med fire timer øving etter skoletid hver eneste dag, var det herlig å stå der med publikum i salen. Vida forteller om mye venting, leking og lekser på bakrommet, men det var ikke lov til å holde på med mobilen i pausene! Før det endelig ble premiere på den store scenen i Bjørnsonsalen, med to påfølgende forestillinger – og publikumsrekord.

TRADISJONSBÆRERE

Poppeloppe er et Molde-dialektord for løvetann, og her får barna virkelig mulighet til å blomstre. De lærer hvor viktig det er å løfte hverandre opp og hjelpe i stedet for å erte hvis noen gjør noe feil. Det populære barneteateret har holdt på siden 1984 og har 30-årsjubileum i år. Det er en godt etablert institusjon som mange i Molde og omegn har et forhold til. Birgitta Øye Kilen debuterte som hovedinstruktør på fjorårets oppsetning, og innrømmer at hun kjente litt på forventningspresset.

Søk støtte

SpareBank 1 SMN støtter Poppeloppeteateret fordi de er en viktig kulturformidler og trivselsskaper, som gir barn og foreldre mulighet til å samarbeide om et felles prosjekt på tvers av alder, skolekrets og kjønn.

– Det var litt skremmende, det må jeg innrømme. Poppeloppeteateret har lange tradisjoner og det er mange som har forventninger til forestillingene. Men jeg fikk skikkelig oppbacking av hun som hadde vært instruktør før meg. I tillegg fikk jeg tilbud om å være med på barneteaterinstruktørkurs på Lillehammer. Så da hoppet jeg i det, forteller hun. Med ett års erfaring som co-instruktør visste hun litt hva hun gikk til. Året før hadde hun vært mer uforberedt. – Du skjønner ikke helt hva du har sagt ja til før siste forestilling er over, sier hun og ler.

I likhet med Vida hadde Birgitta en intens innspurtsperiode i mars. Noen dager gikk hun på jobb klokken seks om morgenen for å få unna arbeidsoppgavene, slik at hun kunne bruke mer av ettermiddagene på teateret. Men hun var forberedt på å brette opp ermene da de ble med i teatergruppa – det må du være som poppeloppeforelder. Og som hovedinstruktør kan du i hvertfall ikke gå på halv maskin. – Når vi kommer til innspurtsukene skal alt stemme. Ikke bare skal barna kunne replikkene sine. Lyd, lys, scene og rekvisitter skal være på plass. Timingen skal sitte hundre prosent og musikken skal være innkjørt. Ungene er så forventningsfulle! Og du har et veldig høyt adrenalinnivå i kroppen fordi du kjenner til alle detaljene som må være i orden før vi er i mål.

LØNN FOR STREVET

Birgitta forteller om timer med terping, om et salig kaos og et uendelig antall kaffekopper, om høyt stemmeleie og tidvis anstrengt latter avløst av enorm glede hos store og små – og om unger som er villige til å gi alt! De voksne passer på å holde motivasjonen oppe og sørge for at jobben blir artig. Det har hendt at de har fremskyndet kakepausen for å få en liten sukkerboost på slutten av en krevende øvingskveld.

– Den følelsen du får når du kan si til en unge at nå var du flink, nå gjorde du alt riktig, og samtidig komme med en liten korreksjon – og så får du bare et kjempesmil tilbake! Det er så fantastisk. Men det er klart ungene blir slitne disse ukene. Det er ikke noe rart det. Og så skjer det noe magisk når det plutselig er publikum til stede på generalprøven. Da viser det seg at alle de beskjedene de har fått på øvelsene faktisk har gått inn. Da kommer stemmevolum og applauspauser. Tilstedeværelsen er optimal – alt klaffer. Det er helt utrolig å se hva rampelyset gjør med oss, sier Birgitta med en liten latter.

Hva tror du det er med Poppeloppeteateret som gjør at ungene orker å yte så mye og jobbe så hardt?

– Jeg tror noe av det viktigste er følelsen av stå på scenen, beherske situasjonen og ha det gøy. Og det å være en del av et helt lag som tar imot applaus og positive tilbakemeldinger fra publikum. Forestillingen markerer avslutningen på året, og dermed blir dette en begeistring som de tar med seg over i neste år. Denne følelsen smitter over på nye poppelopper som ikke har vært med før.

Hva mer?

Samholdet er viktig. Og husk hvor mye de lærer! Om lyd og lys, om å snakke tydelig, tilpasse seg musikken, gå inn på scenen og ut igjen på riktig tidspunkt. Og så ser de ikke minst at vi foreldre er med og har det gøy og gjør dette for deres skyld. Det tror jeg er noe de tar med seg videre i livet. De ser hvordan vi voksne også er villige til å jobbe sammen for et felles prosjekt. Jeg tror det gir dem en enorm følelse av helhet og glede.

FORELDRE OG BARN

Birgitta understreker hvor fint det er å være med på noe sammen med ungene sine. – Det er veldig spennende å få lov til å følge opp ungene på denne måten. Det har vært mye mer energigivende enn jeg trodde. Det er fint å se ungene sine vokse i rollen og tørre å stå der på scenen foran alle sammen. Og så er det veldig koselig å ha et felles prosjekt og gå sammen på teaterøvelse. Det kunne nok være litt utfordrende hvis jeg ble for streng og terpete som instruktør. Men jeg fikk direkte tilbakemeldinger, og da har man jo mulighet til å korrigere seg selv, forteller hun og ler. Så gjenstår bare den årvisse avslutningsturen til Hoemsbu. Her møtes poppeloppene igjen – mange for første gang siden forestillingen noen måneder tidligere – for å bade, grille og synge poppeloppesangene.

Samholdet i den unike teatergruppa blir synlig – og enda sterkere.